|
HVILKE HØYTIDER FEIRES I JØDEDOMMEN OG ISLAM? HVORDAN & HVORFOR FEIRES DISSE?
I denne oppgaven tar jeg for meg målområde 1b i fagplanen; ”Andre religioner og livssyn”. Jeg har valgt å ta for meg de ulike høytidene i Jødedommen og Islam og sammenlikne disse.
EN KORT INNFØRING I JØDEDOMMEN. Ordet ”jøde” kan angi både tilhørlighet til et folk og tilhørlighet til religionen jødedom. Definisjonen av hvem som er jøde er først og fremst bygget på religiøse kriterier. En jøde er da en person som er født av en jødisk kvinne som tilhører religionen. En jøde kan også være en som har konvertert til jødedommen, men det er etter de ultraortodokse jødene bare mulig å bli født inn.
Tanach er det hebraiske navnet på den jødiske bibelen skrevet på deres eget hellige språk, nemlig hebraisk. Bibelen omfatter i jødedommen de skrifter som de protestantiske kristne kaller det gamle testamentet. Ordet Tanach består på hebraisk av tre bokstaver, som hver er betegnelsen på de tre delene i den jødiske bibelen. Den første bokstaven T står for Tora, som er de fem Mosebøkene.. Tora betyr lære og bøkene, som regnes som de helligste, kalles også Læren eller Loven. Neste bokstaven N står for Neviim og betyr profetene. Den siste bokstaven i det hebraiske ordet Tanach uttales K og står for Ketuvim og inneholder de samme bøkene som det gamle testamentet i den kristne bibel. Innholdet forståes forskjellig i de to religionene og bøkene har også en annen rekkefølge. Ifølge ortodoks jødedom fikk Moses hele Toraen sammen med den muntlige læren åpenbart direkte fra Gud på fjellet Sinai. Ved siden av Tanach er Talmud og siddur hellige bøker i jødedommen. Talmud består delvis av de muntlige overleveringene og forklaringer til den skriftlige Tora. Talmud gir grunnlag for tolkningen av den jødiske lære. Ifølge jødisk tradisjon kan ikke Tora forståes uten de muntlige forklaringene. Siddur er det hebraiske navnet for bønneboka. Siddur betyr orden og boka inneholder bønner og tekster som brukes i synagogen og i hjemmet, til hverdag og høytid.
Synagogen fikk en sentral plass i jødenes religionsutøvelse etter at tempelet i Jerusalem ble ødelagt i 70 e.v.t. Synagogen blir brukt til både som senter for gudstjenester, men fungerer også som et undervisningssted og et samlingssted for sosialt liv. Det er vanlig i ha et samfunnshus i forbindelse med synagogen i forbindelser med måltider, fester, undervisning og forretningsliv. Synagogen er som regel bygd slik at den er vendt mot Jerusalem. Alle synagoger har et Toraskap der de hellige Tora-rullene oppbevares. Man har også en forhøyning, bima, der skriftlesingen og resitasjonen foregår, og gjerne en prekestol. I alle synagoger finnes det et lys som skal brenne til enhver tid, og som på hebraisk kalles ner-tamid og betyr det evige lyset. Ner-tamid er et symbol på menoraen, den sjuarmede lysestaken som alltid var tent i tempelet i Jerusalem. Lyset skal også være et symbol på Guds narver. Fr øvrig er det stor variasjon i synagogearkitekturen verden over. I synagoger med ortodoks ritus vil det dessuten være en egen avdeling for kvinner, der de kan sitte på et galleri eller bak et gitter. Det forgår tre daglige gudstjenester i synagogen.. Hovedbønnen i alle jødiske gudstjenester kalles Amidah. Den blir også kalt stillebønnen fordi den får folk til å vende tankene sine innover seg selv og Gud. I følge de ortodokse er jødiske menn forpliktet til å be denne bønnen tre ganger om dagen. Kvinner kan også be, men er ikke forpliktet på samme måte da de har ansvaret for barn og hjem De tre daglige gudstjenestene er morgenbønn, shaharit, ettermiddagsbønnen minha og kveldsbønnen maariv. Under bønnen skal mannen hode være dekket med en liten kalott som kalles kipa. Den eldre skikken av å tilhylle hele ansiktet i den majestetiske Guds nærvær (2. Mosebok3,2-6). Den som ber er vendt ansiktet mot Jerusalem. I den hebraiske bibelen skrives Guds navn med bokstavene JHVH, en sammenstilling av de hebraiske verbet for fortid, nåtid og framtid som står for han som var, er og kommer til å være.. Navnet understreker Guds egenskaper, uendelig og utenfor tid. Jødene opplever Guds navn så hellig at de ikke uttaler det, men bruker oftest et ord på hebraisk som betyr navnet.
I skapelsesberetningen fortelles det at Gud skilte lyset fra mørket og kalte lyset dag og mørket natt. Videre står det: ”Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag.” (1. Mosebok 1,5). Dette er bakgrunnen for at jødene regner solnedgangen for overgangen til neste dag. Alle helligdager begynner derfor kvelden før. Ukedagene på hebraisk har ikke navn, men betegnes som dag en, dag to osv. bare den syvende dagen har navn og kalles sabbaten. Den ukentlige sabbaten ansees som den viktigste høytiden for ortodokse jøder. Det jødiske året på tolv måneder regnes ut etter månens gang rundt jorda. Samtidig skal årstidene falle på samme tid hvert år. Måneåret er omtrent elleve dager kortere enn solåret, derfor skyter den jødiske kalenderen inn en ekstra måned syv ganger i løpet av 19 år for å komme i takt med årstidene. En jødisk måned begynner alltid ved nymåne, og mange av høytidene begynner med nymåne eller fullmåne. I tillegg har jødene en kalender der høytider og merkedager er markert. Tidspunktene for når helligdager og sabbaten begynner og slutter er også med. Mosebøkene nevner fem årlige høytider som kalles de mosaiske høytidene. Deriblant er de tre valfartsfestene de viktigste. Pesach, påske, er den første. Den andre er shavuot, pinse, og den tredje er sakkot, løvhyttefesten. I gammel tid var valfartsfestene jordbruksfester, men fikk etter hvert rollen som historiske minnedager. Til disse festene skulle man i gammel tid valfarte til Jerusalem slik det står i 5. Mosebok 16,16. I tillegg til disse valfartfestene nevner Mosebøkene rosh hashana, det jødiske nyttår, og jom kippur, forsoningsfesten. Ved siden av disse fem mosaiske festene har jødene helt siden antikken feiret purim og hanukka. Her skal jeg ta for meg de fem mosaiske høytidene og sabbaten, hva som feires og hvorfor.
SABBATEN – DEN SYVENDE DAGEN.
Den jødiske uken begynner med søndagen, som kalles den første dagen. Uken avsluttes med Sabbaten som betyr den syvende dagen. Dette er den viktigste høytiden for jødene. Dagen er omtalt i den jødiske bønneboken siddur, og er den eneste helligdagen omtalt i de ti bud. Sabbaten feires til minne om at Gud skapte verden på seks dager og hvilte på den syvende (1. Mosebok, 1-2,3). Derfor gjør jødene ære på denne ukentlige hviledagen, som også gjelder tjenere og dyr. Sabbaten er også et tegn på paktsforholdet mellom Gud og Israel. Sabbaten skal være en dag da alt i skaperverket skal hvile fra daglige sysler, og mennesker skal bruke tid til ettertanke og torastudier. Sabbaten blir innviet i god tid før solnedgang fredag, og varer til tre stjerner er synlige på himmelen søndag kveld, men dette varierer med årstidene. Det er en gledestid og kan gjerne vare lenger enn et døgn, men aldri kortere. Bakgrunnen for sabbaten finner vi 2. Mosebok 20,8-10. Forberedelsene til Sabbaten er å rengjøre og pynte huset, samt tilberede sabbatmat. Det som trengs av sabbatmat tilberedes før den begynner da det verken er lov å skru av og på strøm eller kjøre bil på sabbaten. Typisk sabbatmat er slik mat som kan stå på en varmeplate under Sabbaten. Ettersom mange jøder i Norge er liberale er det mange som bruker strøm og kjører bil eller trikk på denne dagen. Sabbaten feires i storfamilien og innledes med at moren tenner de to sabbatlysene som symboliserer glede og hellighet. Det er så kveldsgudstjeneste i synagogen. Det er ofte bare mennene som går da kvinnene tilbereder mat. Alle er kledd helgeklær. Måltidet blir innledet med sang der de påkaller sabbatsenglene. Etter sangen blir mor og barn velsignet. Man vasker hendene sine rituelt før man setter seg helt stille til bords. Vanligvis velsigner mannen i huset sabbaten og vinen ved at alle drikker litt vin, gjerne av samme beger. Den som sier bønnene bryter et stykke brød, dypper det i salt og sender det rundt slik at alle får smake. Halla kalles det flettede sabbatsbrødet. Etter velsignelsen av brødet kan praten fortsette. Sabbatsmåltidet er et festmåltid og det serveres ofte både fisk og kjøtt som er et tegn på festmåltid i følge Talmud. Etter måltidet synger de en festbordbønn der de takker Gud for maten. Lørdag formiddag går de igjen til gudstjeneste i synagogen. Det leses hele ukens Tora-avsnitt og sammenfallende avsnitt fra profetene og skriftene. Det holdes også preken på landets språk, og mange av bønnene synges. Det er også vanlig å samles et sosialt treffested, samfunnshuset, etter gudstjenesten til det som kalles kiddush. Da velsignes vin og serveres kaker, kaffe og saft. Ved sabbatens utgang tenner jødene et flettet lys, lukter på godt krydder og drikker vin til en liten lovprisning som kalles havdala. Meningen er å ta med seg noe av varmen og de gode luktene fra sabbaten inn i uken som kommer.
PESACH – PÅSKEFESTEN
Pesach er en av de største og mest kjente av de jødiske høytidene. Den varer i åtte dager og er en valfartsfest. Påskefesten kalles også ”det usyrede brødets fest” og innledes med sederaftensmåltidet den første kvelden. Seder er det hebraiske ordet for orden eller rekkefølge. Ordet pesach betyr å gå forbi og henspiller på den tiende landeplagen i Egypt. 2. Mosebok forteller om de ti landplagene som Gud sendte over Egypt da farao ikke ville slippe fri folket fri fra de slavevilkårene de levde under. Den siste plagen, en dødsengel som skulle slå i hjel alle førstefødte, klarte jødene etter Guds befaling om å markere dørstolpene sine med blod, å motstå. Etter disse ti landplagene sendte farao folket ut av Egypt. Moses hadde fått i oppgave av Gud å være fører for folket og bringe de gjennom Sinaiørkenen. Etter 40 år i ørkenen mottok Moses de ti bud av Gud på Sinaifjellet. Påskefestens hovedtema er utfrielsen fra Egypt, viktigste hendelsen i Israels historie (2. Mosebok 5-15). Valfartsfest betydde tidligere at jødene reiste til tempelet i Jerusalem. Pesach var fra gammelt av en jordbruksfest fordi det første byggkornet ble høstet inn i forbindelse med påskehøytiden. Av dette kornet bakte de matsa, som de spiste i stedet for brød til påske. Pesach feires ved fullmåne den 15. dagen i måneden nisan som tilsvarer rundt april i den vestlige kalenderen. Festen feires syv dager i Israel og åtte i andre land, noe som kommer av at det feires to sederaftener de to første kveldene av festen. Påskefeiringen forberedes i lang tid. Før måltidet på sederaften skal alt som er lager av mel, gjæret eller ikke, er kosher for pesach og fjernes fra husholdningen. Dette er til minne om at israelittene hadde slikt hastverk da de forlot Egypt at de ikke hadde tid til å la brøddeigen heve. Matsa er derfor eneste tillatte formen for brød. Det er usyret brød, altså uten gjær og som ikke er hevet. Det foregår storrengjøring i hjemmet for å fjerne alle rester etter brød. Alt kjøkkenutstyr byttes ut med redskaper som bare brukes under påskefeiringen. Mange legger melvarer i samfunnshuset til høytiden er over. Noen gir også bort matrestene. Alle førstefødte menn skal den siste dagen før festen faste til minne om at gud ikke drepte de førstefødte jødiske sønnene under den tiende landeplagen i Egypt. Dette gjelder de ortodokse i Norge, de andre faster ikke. På høytidens første dag er det skikk at ingen etter morgenmåltidet skal spise noe brødmat. Det er også skikk å brenne et lite bål med de matrestene som skal fjernes denne dagen. Sederaften feires i hjemmene sammen med storfamilien og innbudte gjester. Seder betyr orden og henspiller på at denne kvelden skal alt foregå etter et spesielt mønster. Det er vanlig at alle har sin egen Haggada, en bok der kveldens program er nedskrevet. I løpet av kvelden spises retter som skal minne om hvordan folket hadde det da de var slaver i Egypt. De bitre urtene minner om de bitre slavekårene de levde under. En rett som kan likne mørtel bestående av eple, nøtter, kanel og vin skal minne om de tunge arbeidet med telgstein. Matsaen minner om det hastige oppbruddet. Påskelammet ble alltid slaktet på rituelt vis i tempelet. Nå er det skikk at det ikke serveres lam til påske for å minnes at tempelet er borte. Sederfatet består av seks retter som symboliserer noe i forbindelse med pesachfeiringen. Stekt eller brent kyllinghals representerer lammet. Egg symboliserer både død og gjenfødelse, og er en påminnelse om det nye livet som kommer med våren. Det står alltid en skål med saltvann ved siden av sederfatet som brukes når noen retter skal dyppes i saltvannet. Salt- vannet symboliserer slavenes tårer. Det hører med fire beger vin til sedermåltidet, hvert beger med sin symbolverdi. Det første begeret står for liv, det andre for frihet, det tredje for fred og det fjerde for Jerusalem. De to første begrene drikkes før festmåltidet, de to siste under avslutningen etter måltidet. Pesach er en fest der det er skikk å bli litt beruset. Dette for å understreke at jødene er frie mennesker. Et stykke matsa er det siste som spises denne kvelden til minne om at det på tempelets tid ikke skulle spises noe etter påskelammet. Det foregår takkebønn for maten og ytterdørene åpnes for å ønske profeten Elia velkommen. På sederbordet står det et glass vin for han. Påskemåltidet avsluttes med det siste glasset vin og hilsenen ”Neste år i Jerusalem!” Et uttrykk for det jødiske folkets ønske om å vende tilbake til landet og hovedstaden Jerusalam. Det henspiller også på et ønske om at Messias måtte komme. Jødene ser på profeten Elia som forløperen til Messias. Messiastid forbindes i jødedommen med fred og det at jødene vender tilbake til forfedrenes land, Israel.
SHAVUOT – PINSEFESTEN
Shavuot betyr ukefesten og er en fest som tilsvarer pinse. Pinse kommer av det greske ordet pentekoste, som betyr den femtiende. Dette har bakgrunn i at høytiden faller på den femtiende dagen etter pesach. Shavuot er den andre av de tre valfartfestene. Den er også en landebruksfest der folk takker for grøden. Derfor blir den også kalt førstegrødens fest. Tidligere valfartet jødene til tempelet i Jerusalem med frukt, kornnek og hvetebrød som takkeoffer. (3. Mosebok 23, 16-17). Shavuot feires syv uker etter pesach, omkring mai - juni i den vestlige kalenderen. Den feires i to dager, men bare en dag i Israel. Omerperioden kalles tiden mellom pesach og shavuot, ordet omer betyr nek og i denne perioden samlet jødene nek av den første kornhøsten. Shavuot er opprinnelig en jordbruksfest, men feires også til minne om åpenbaringen av Toraen på fjellet Sinai, altså da Moses mottok Loven og folket sluttet en pakt med Gud om at de skulle være hans utvalgte folk på jorden. Morgengudstjenesten i synagogen på dagen jødene feirer shavuot er det en tradisjon å lese Ruts bok. I denne boken er innhøstingen av kornet sentralt fortellingen. Den handler om en kvinne og hennes kamp mot hungersnøden for å redde familien og føre slekten videre. Rut er en av de viktigste kvinneskikkelsene i jødisk tradisjon. Fra gammelt av var det tradisjon å binge takkoffer til tempelet fra markens grøde. Det er derfor i dag vanlig å servere forskjellig typer mat fra det israelske landbruket., for eksempel hvetebrød, byggkaker, honning, ris, granatepler, oliven, fiken og vin. Honningkaker og melkemat er mye brukt i shavuot noe som har sin bakgrunn i 2. Mosebok 3,8. Hele natten på shavuot er det vanlig å studere tekster fra Toraen. Det er en vårfest og synagogen og forsamlingssalen i samfunnshuset pyntes med grønne planter, blomster og frukter. Tora-skapet pyntes med et grønt klede som henges foran. Dette skal minne om omgivelsene ved Sinaifjellet som ble dekorert av Gud til denne store begivenheten. I synagogen blir det lest fortellingen om hvordan Moses fikk Lovens tavler og Ruts bok.
SUKKOT – LØVHYTTEFESTEN
Sukkot betyr løvhytte. Til minne om Guds beskyttelse i ørkenen slik Moseloven foreskriver bygger jødene løvhytter. Denne hytta er til påminnelse om at faste boliger ikke har en varig karakter, noe jødene har opplevd opp gjennom årene gjennom forfølgelser. Løvhytta skal også være til minne om Guds nærvær blant folket sitt. Sukkot er den tredje av de store valfartsreisene eller pilegrimsreisene og alle menn var forpliktet til å dra til tempelet i Jerusalem med sine ofre slik det står i 5. Mosebok16,16. Fra gammel tid har løvhyttefesten vært en av de store onnhøstningsfestene. Det er en stor takke- og gledesfest for årets fruktavling. Sukkot feires den 15 – 22 i måneden tishri som tilsvarer oktober i den vestlige kalender. Den varer syv dager i Israel og åtte dager i andre land. Sukkot er en fest til minne om at Gud beskyttet folket sitt gjennom ørkenvandringen i Sinai på vei fra Egypt til Kanaan slik Mosebøkene forteller om. Løvhyya dekkes med greiner og blader og pyntes med bilder og frukt. Noen bygger hytta ute, andre på taket. Det er også noen som bygger den inne i stua. I Norge bygger jødene sjelden hytta i hjemmet, men det bygges en utenfor synagogen. Taket på løvhytta er den viktigste, et løst fletteverk av greiner der det henger ulike frukter. Synet ev den åpne himmelen mellom greinene minner om tiden jødene var i ørkenen. Gjennom hele sukkot har jødene i synagogen buketter som kalles lulav. Disse er satt sammen av palmegreiner, pilegreiner, myrter og ertog. Denne buketter symboliserer hele menneskets tilbedelse av Gud der palmebladene representerer ryggraden, myrtebladene øynene, pilebladene munnen og ertogene hjertet. Bukettene skal ristes slik at de lager lyder som minner om kraftig regnvær. Slik ber folket om regn for Israel som på denne tiden var inne i en tørkeperiode. Shmini atzeret er den nest siste dagen under sukkot og feires som en egen festdag. Dette er dagen da folket ber om regn for Israel ettersom det har vært en lang tørkeperiode på den tiden og jorda trenger regn for å kunne dyrke. Simhat Tora er dagen etter sukkotuka og betyr Toraens gledesfest. I Israel faller denne dagen på den samme som shimini atzeret. På simhat Tora avsluttes den årlige Gjennomlesningen av Toraen i synagogen. Det leses siste del av 5. Mosebok og begynner deretter forfra i Torarullene og leser skapelsesberetningen fra første Mosebok. Denne dagen tar jødene ut alle Torarullene av skapet i synagogen og bærer de rundt under sang og dans. En velsignelse blir alltid sagt når noen kalles opp til Torarullene for å lese eller behandle den. I Norge feires simhat Tora i samfunnshuset med kaker og drikke etter festen i synagogen.
ROSH HASHANA – JØDISK NYTTÅR
Rosh hashana betyr årets hode eller begynnelse, nemlig det jødiske religiøse nyttåret. Nyttåret er til minne om Gud som konge og verdens skaper, en påminnelse om Guds storhet ved at han skapte mennesket. I følge jødisk tradisjon tilsvarer rosh hashana skapelsens sjette dag, da Gud skapte mennesket. Rosh hashana betyr også minnedagen eller den dagen man blåser i horn slik det står i Moseloven. Bukkehornet, shofarens, blåses i flere ganger om dagen med sine særegne toner som skal vekke menneskene til årvåkenhet og ettertanke. Bukkehornet minner om fortellingen i 1. Mosebok der Abraham ofret en bukk istedenfor sønnen Isak. Det jødiske nyttåret feires de to første dagene i måneden thisri som tilsvarer september- oktober i den vestlige kalenderen. Jødene mener at Gud skapte verden på rosh hashana og at den endelige dom vil falle på den samme dagen. Derfor forbinder jødene rosa hashana med den etterfølgende høytiden jom kippur, forsoningsdagen, med Guds dom. Rosh hashana innleder en ti dagers botstid, også kalt forsoningsdagene. Disse dagene er preget av bot og ettertanke hvor jødene grunner over sine feil i det gamle året. De ber Gud om tilgivelse for det gale de har gjort, men må selv ordne opp i den urett som er begått fordi mennesket har sin egen frie vilje og selv ansvar for sine handlinger. I synagogen henges det opp et hvitt forheng foran Tora-skapet som symboliserer renhet og fornyelse. Festmåltidet spises sammen med slekt og venner, som innledes med at de spiser av et eple duppet i honning som symbol på et godt og søtt nyttår. Det er vanlig å bake store hallabrød med en flettet krone. Denne symboliserer at året er rundt og vender tilbake, at denne høytiden er årets krone og at jødene priser Gud som universets konge. Mange spiser også granatepler under måltidet som etter jødisk tankegang inneholder 613 steiner som symboliserer de 613 lovene i Toraen. Jødene ønsker at de positive gjerningene i året som kommer skal bli tallrike som steinene i eplet. Toralesningen på festgudstjenesten under rosh hashana inneholder fortellingen fra 1. Mosebok 21 om Saras barnløshet til minne om at Gud hører mennesker som ber.
JOM KIPPUR – FORSONINGSDAGEN
I jødisk tradisjon er jom kippur den store forsoningsdagen som avslutter den ti dagers botsperioden som begynner med rosh hashana. På jom kippur sones bare synder mellom Gud og mennesker. Syndene som er begått mennesker i mellom, sones dagene før. På denne dagen avgjør Gud hvem som skal skrive inn i Livets bok. Jom kippur er jødenes mest alvorlige og høytidelige helligdag. I 3. Mosebok beskriver feiringen av israelittenes store forsoningsdag. Feiringen er knyttet til tempelet i Jerusalem hvor øverstepresten ofret soningsoffer som et synlig tegn på møtet mellom Gud og mennesker. Øverstepresten stenket offerblod på paktkisten i det aller helligste rommet, der ingen vanligvis kunne gå, som en symbolhandling der folket bad om tilgivelse for syndene sine. Deretter velsignet han folket og uttalte Guds navn. Det kunne bare uttales av øverstepresten, bare på denne dagen. Denne skikken forsvant da romerne la tempelet i ruiner i år 70. I dag er feiringen av jom kippur knyttet til synagogen hvor det leses forsoningsdagens offerlover fra Moseloven. Det nevnes med navn alle synder som er begått og jødene ber om tilgivelse og Guds barmhjertighet. Jom kippur begynner som alle jødiske helligdager en time før solnedgang kvelden før. Den slutter neste dag etter at tre stjerner har vist seg på kveldshimmelen. Jom kippur feires den tiende dagen i den syvende måneden tishri, som tilsvarer september- oktober i vestlig kalender. I god tid før solnedgang før jom kippur spiser jødene et stort måltid og forbereder seg på et døgn med faste hvor man verken spiser eller drikker. Ingen skal dessuten faste om det går utover helsa. Enkelte ortodokse jøder tar et rituelt bad i forbindelse med fasten for å rense kroppen og åpne seg for Gud. Hele dagen etter tilbringes i synagogen. Kvinnene er også med til gudstjenesten. Mange er kledd i hvitt denne dagen som et symbol på renhet og at Gud tilgir de som angrer sine, synder. Ved solnedgang blåses det i bukkehornet og det gjøres havdala. Det innebærer at det tennes et lys, det luktes på urter og vinen blir velsignet. Denne skikken følges ved avslutningen til alle fester og sabbaten. Deretter går folk hjem og bryter fasten med et stykke honningkake og varm te. Honningkaken symboliserer et søtt, nytt år.
EN KORT INNFØRING I ISLAM
Ordet islam betyr underkastelse og hengiven lydighet. Et grunnleggende prinsipp i religionen er lydighet i menneskets forhold til Gud. En muslim er en som erkjenner og uttaler den islamske trosbekjennelsen. Islam er en klar monoteistisk religion der trosbekjennelsen proklamerer det mest grunnleggende av alle islamske dogmer: ” Det er ingen gud uten Gud (Allah) og Muhammed er hans profet. Gud er en og ingen kan sidestilles med han.” Muslimenes hellige bok er Koranen og denne behandles med stor respekt og renslighet. I denne hellige boka kan en lese om de seks trosartiklene: troen på den ene Gud - Allah, troen på profetene, troen på åpenbaringene, troen på guds engler, troen på Dommedag og livet etter døden og troen på Guds styrelse av alle ting. Koranen inneholder de åpenbaringene Muhammed mottok fra år 610 til han døde i år 632. Den hellige boken er Guds endelige åpenbaring til menneskene. Ordet Koran betyr å bringe sammen, det vil si å bringe sammen all visdom. Muslimene ser på Muhammed som den levende Koranen. Det betyr at hans liv var i full overensstemmelse med Koranens lære. Muslimene mener Koranen uttrykker Guds vilje med verden og menneskene. Koranen er skrevet på arabisk og Allah er det arabiske navnet for Gud. Også arabiske bibeloversetter og kristne arabere bruker også gudsnavnet Allah. Det arabiske språket er hellig for muslimene. Den spiller en stor rolle i de fleste muslimers dagligliv og fra de er ganske små går barna (særlig guttene) på koranskole for å resitere den hellige koranen utenat på arabisk. Underlagt Koranen finner vi hadith- litteraturen. Denne inneholder observasjoner fra profeten Muhammed sitt liv slik den er blitt overført muntlig i små fortellinger gjennom generasjoner. Få muslimer har lest hadith- litteraturen da formidlingen helst skjer muntlig gjennom prekener og fortellinger. Hadith- litteraturen danner et viktig grunnlag for den muslimske loven, sharia, ved siden av koranen. Fordi sharia bygger på åpenbaring, betraktes den som en hellig lov og er derfor overlegen i forhold til all menneskelig lovgivning. Loven skal beskytte en del verdier, kalt ”de fem grunnleggende verdiene”: livet, religionen, intellektet, avkommet og eiendommen. Innenfor islam er det også klare regler for hva som er rituelt rent og urent. Dette har ikke bare med hygiene å gjøre, men også det å leve etter den hellige loven sharia. Muslimene har spesielle ritualer for å tilbe Gud. De kalles ”de fem søylene”. De er søyler som den troende bygger sitt liv på og som har som formål å tilbe. De fem søylene er: Å framsi trosbekjennelsen, bønnen, den rituelle avgiften, fasten under ramadan og pilegrimsreisen til Mekka. Moskeen som betyr ”stedet hvor man bøyer seg med pannen i støvet” har helt siden Muhammeds dager vært sentrum for bønn og markering av de islamske høytidene. Tradisjonelt har den vært et sted for undervisning og bønn. Arkitekturen har utviklet seg gjennom historien og fått varierende former som er særegne for forskjellige geografiske områder. Tårnet er felles for alle moskeer og brukes når det kalles til bønn. I vår tid brukes ofte kraftige høytalere. Moskeen består innvendig av et stort hovedrom. Noen moskeer har en bakerst del med forheng tilegnet kvinner, andre et eget rom. Det finnes en nisje i veggen i hovedrommet som viser bønneretningen mot Mekka. Til høyre for denne er det en prekestol som benyttes til talen i forbindelse med fredagsbønnen. Ettersom moskeen er et hellig sted må alle av seg skoene før de går inn for å vise respekt for det hellige. Den muslimske kalenderen kalles hijrakalenderen. Hijra er et ord avledet av ordet hajara, som betyr å bryte opp fra sin egen stamme. Det er knyttet til tidspunktet da profeten Muhammed reiste fra Mekka til Medina i år 622 etter vår tidsregning. I den muslimske kalenderen tilsvarer dette år 0. Den følger månens gang rundt jorda og har 12 måneder. Hijra-året er ca 10-12 dager kortere enn solåret. Alle muslimske høytider og merkedager følger denne kalenderen og forskyver seg derfor 10-12 dager hvert år i forhold til den sivile kalenderen.
FREDAGSBØNNEN – EN MERKEDAG
Muslimene skal be sine faste bønner til Gud fem ganger om dagen. Dette er en av muslimenes plikter. Før bønnen foretar de wudu, den lille renselsen som også foretaes før de står opp om morgenen og før man rører ved Koranen. Muslimene kan utføre bønnen hvor som helst, så lenge de vender seg mot Mekka. En spesiell betydning har derimot fredagsbønnen. I en hadith- samling heter det blant annet at profeten Muhammed sa at dette er den mest fremstående dagen, den som er mest aktet og æret for Gud. På denne dagen skapte Gud Adam og sendte han til jorden. Gud lot også Adam dø på en fredag og på denne dagen vil Dommens dag komme. Kort til etter at sola har passert sitt høyeste punkt på himmelen skal muslimene samles til bønn i moskeen. Det regnes som plikt for voksne menn, men for kvinner er det frivillig. I områder der det er langt til nærmeste moske regnes det likevel som plikt å samles et sted og utføre fredagsbønnen. Under fredagsbønnen er det også en preken gjerne utført av imamen delt i to deler. Den første delen handler om moralsk- religiøst tema med utgangspunkt i Koranen, den andre delen behandler et dagsaktuelt spørsmål. Fredagsbønnen kan minne om jødenes sabbat eller de kristnes helligdag, søndag. En betydelig forskjell er at det ikke er en hviledag. Innenfor islam blir Gud aldri trett og må hvile, derfor er ikke muslimene pålagt en hviledag uten arbeid.
ID AL-FITR
En av de store høytidene muslimene feirer kalles id al.fitr, også kalt ”lille id”. Høytiden kommer etter muslimenes årlige faste, kalt ramadan. Forventningene, gleden og tradisjonen rundt id al-fitr kan sammenliknes av muslimene i Norge med den kristne julefeiringen, bortsett fra innholdet.
En av de fem søylene i islam er fasten. Ramadan kalles muslimenes fastemåned, og varer fra daggry til solnedgang hele måneden. Ramadan faller 11 dager tidligere hvert år ettersom den muslimske kalenderen følger månens gang rundt sola. Det er fastsatt bestemte klokkeslett som følger morgengry og solnedgang for når på døgnet fasten begynner og slutter. Ettersom dagene blir lengre eller kortere blir disse tidene forskjellige fra dag til dag. I Koranen står det at under ramadan skal muslimene verken spise eller drikke i løpet av hele dagen. Dette gjelder ikke barn under pubertetsalder(ca.12 år), ammede eller gravide kvinner, eldre, syke eller reisende. Seksuelle forbindelser er heller ikke tillat under fasten. Ramadan er en svært spesiell måned. I følge Koranen var det denne måneden Gud åpenbarte de første versene av Koranen til profeten Muhammed. Det er Koranen og Profetens sunnah, altså hva Muhammed sa og gjorde, som er retningsgivende for hva muslimer skal gjøre. Fasten er pålagt av Gud for å hjelpe menneskene i deres liv og i deres forhold til Gud. Fasten innebærer tre nivåer. Det første nivået omfatter det rent fysiske, å avstå mat, drikke og seksuelle forbindelser. Det andre nivået kalles sanseorganenes faste. Dette går ut på å ikke se på noe som er imot Guds vilje eller lytte til for eksempel baksnakk. Det tredje nivået kalles hjertets faste, å kjempe imot alle onde og forkastelige tanker og holdninger. Gjennom fasten får mennesket hjelp til å forberede seg på eventuelle virkelige lidelser som kan komme senere og oppleve sult og dermed utvikle medfølelse for de fattige. Gjennom fasten får mennesket også hjelp til selvkontroll og overvinne selvopptatthet og grådighet og slik oppnå en åndelig styrke gjennom å konsentrere seg om Guds vilje, og erfare samhørighet og brorskap sammen med andre som faster. Før soloppgang spiser de som skal faste en og frokost. Fasten blir sett på som ugyldig om muslimene i løpet av dagen spiser eller drikker. Ved solnedgang brytes fasten og muslimene leser iftar- bønnen. Tasten brytes med et glass vann og noen dadler, slik det fortelles at Muhammed pleide å gjøre. Antall dadler pleier å være et oddetall, slik at tallet vise tilbake til en - den ene Gud. Noen pleier å ha et ekstra godt måltid om kvelden i fastemåneden, andre spiser det de pleier. Deretter er det tid for kveldsbønn. En del muslimer samles i moskeen til dette. Tarawih- bønnen følger kveldsbønnen. Den er spesiell for ramadan og er en resitasjon fra Koranen. Denne bønnen blir hver kveld overført fra moskeen i Mekka, og de med parabolantenne følger med på den. Koranens nedsendelse til profeten Muhammed markeres på en spesiell måte. Dette skjedde en av de ti siste nettene i ramadan. Denne natten er det våkennatt i alle moskeer. Forventningene og forberedelsene til id al- fitr er høye. Det er vanlig å sende familie og venner id- kort med hilsen og invitasjon. Islamsk kvinnegruppe Norge har de siste årene arrangert spesielle aktivitet for barna i fastemåneden. To dager i uka under ramadan har barna verksted hvor de baker kaker, lager pynt, gaver og id- kor og får høre muslimske historier. Til forberedelsene hører også med storrengjøring og innhandling av mat. Hjemmet blir pyntet og muslimene tar på seg det fineste antrekket. Ofte kjøper mødrene stoff og syr nye klær til familien. På id al-fitr får barna gaver, ofte i form av penger, både av familie og venner. Fasten brytes når nymånen viser seg og neste måned, shawwal, begynner. I muslimske land er det vanlig å gå samlet utendørs og de etter nymånen. Det er en stor glede og jubel når den viser seg og muslimene gratulerer hverandre, trykker hverandres hender, klemmer hverandre og hilser ”id mubarak”- ”god id”. I Norge er været ustabilt og moskeene mottar derfor nyheten om nymånen over telefon eller faks fra hjemlandet, og blir dermed meldt på tv eller radio. I hjemmene brytes fasten ved at man spiser nor lett fordøyelig. De samles til bønn før de inntar det måltidet de har lenge sett fram til. Id- dagen er en fridag for alle muslimer. Den varer i tre dager i muslimske land, mens i Norge fra en til tre. Det avhenger av en forståelsesfull arbeidsgiver for å få fri, mens skolebarn har rett til fri dersom de søker om det. Muslimene forbereder seg med en dusj eller bad før de går til moskeen etter en enkel frokost. Det er en plikt for gutter og menn og gå til bønn denne dagen i moskeen. Imamen snakker denne dagen om viktigheten av å gi til de fattige. Kvinnene blir oppfordret til å komme, men er svært ofte opptatt med forberedelsene til festmiddagen. Denne dagen er også siste anledning til å gi velferdsbidraget til de fattige, zakat ul- fitr. Dette må betales før id- bønnen og har som formål å rense den som har fastet i tilfelle han elle rhun har sagt eller gjort noe upassende. Velferdsbidraget skal også sikre at alle muslimer skal kunne feire id. I for eksempel den arabiske moskeen Rabita har tradisjonen utviklet seg slik at kvinnen deltar i moskeen. De har med seg mat og forbereder et stort måltid for alle etter id- bønnen. Det er vanlig at man reiser rundt og besøker familie og venner etter samlingen i moskeen. Blant pakistanske muslimer er det for eksempel ikke vanlig å gå på besøk hos noen uten at de er invitert. Id- dagen er annerledes, alle dører er åpne og alle er velkomne. Det er vanlig at menn og kvinner sitter atskilt på denne dagen. I noen familier er det vanlig at jentene danser for hverandre, andre tillater ikke dette. Senere på ettermiddagen er det vanlig å hedre og minnes de døde og besøker graven til de bortkomne. De samles igjen til kvelden og koser og hygger seg. I skoler i Norge som har mange muslimske elever er det blitt vanlig å markere id al- fitr. Enten det er i klasserommet hvor de muslimske elevene tar med retter og godter fra høytiden og forteller om ramadan og id eller markering for hele skolen med pynt, Koranresitasjon, diktopplesning og fortellinger.
ID AL- ADHA
Id al-adha er den andre store høytiden som muslimene feirer, offerfesten, som også kalles stor id. Den feires i den siste måneden i det muslimske året, dhul- hijjah, som en avslutning på pilegrimsreisen til Mekka, hadsj. Tiden for valfarten er fra 8. til 13. dhul- hijjah. Offerfesten feires av alle muslimer selv om det er bare et fåtall av verdens muslimer som har mulighet til å foreta pilegrimsreisen hvert år. De siste årene har ca. to millioner foretatt hadsj hvert år. Pilegrimsreisen er en av de fem søylene i islam. Alle muslimer håper på å få gjennomført denne en gang i løpet av livet. Mer velstående muslimer har muligheten til å dra hvert år. Hadsj er et veldig velorganisert program. Ofte reiser muslimene som en gruppe og de får også sin egen guide når de kommer fram som gir dem all nødvendig informasjon. Når pilegrimene kommer til Mekka, må de gå inn i det som blir kalt en hellig tilstand, ihram. Mennene kler seg i to hvite tøystykker, kvinnene tar på seg kjole og dekker til håret. Klesdrakten er lik for alle og symboliserer at det ikke skal være nor forskjell på mennesker, om de er fattige eller rike, når de står foran Gud. Ansiktet til kvinnene skal ikke være tildekket. Dette fordi at under hadsj skal alle menneskenes tanker være rene og konsentrert om tilbedelsen av Gud. Mennesket skal ikke la seg påvirke av usømmelige tanker og en skal undertrykke alle former for forfengelighet. Talbiyah kalles bønnen de ber og er svaret på Guds påbud om å foreta pilegrimsreisen. Pilegrimene drar til den store Moskeen i Mekka der Kabaen ligger. Kabaen er en kubeformet bygning dekket i svart silke med innbroderte sitater fra Koranen i gull. Etter hadsj blir silken klippet opp i små biter og gitt til pilegrimene. Pilegrimene hevder at Kabaen er den eldste bygningen i verden bygget til ære for Gud. Det er ulike tradisjoner om hvem som bygget den. Noen tradisjoner hevder at det var Adam og Eva som bygget den første, mens andre sier at det var Ibraheim (Abraham) og sønnen Ismail eller en kombinasjon av disse to. Pilegrimene vandrer syv ganger rundt Kabaen. De starter ved det svarte steinen, trolig en meteoritt, som er murt inn i bygningens sørøstre hjørne. Tradisjonen om steinens opphav har forskjellige forklaringer. Den ene forklaringen sier at den ble gravet fram fra jorda av Ismail på et sted engelen Jibril (Gabliel) viste han. En annen forklaring sier at Jibril tok den med fra Paradiset og gav den til Adam. En siste forklaring hevder at den ble gitt til Noahs etterkommere etter den store oversvømmelsen. Koranen 2,112 forteller om Ibrahim (Abraham) som ikke kunne få barn med sin kone Sara. Da han fikk tillatelse av kona til å la kvinnen Hagar føde hans sønn. Sara ble sjalu og Hagar og sønnen Ismail måtte forlate landet. Ibrahim forlot dem i ørkenen etter Allahs vilje. Etter noen år kom han tilbake og ble gjenforent med sønnen i nærheten av Zamzam. Sammen bygde de et hus der etter Allahs befaling. Historien forteller at mens de bygd dette huset i ørkenen fant Ismail en stor stein til å stå på mens de bygde. Deltakerne forsøker å røre ved denne steinen når de passerer, men de færreste kommer til. For hver runde rundt Kabaen ber pilegrimene ulike bønner. Etter at pilegrimene har gått rundt Kabaen, går de syv ganger mellom de to høydene Safa og Marwa. Dette kalles ”sai” og gjøres til minne om Hagar som lette etter vann i ørkenen til seg selv og sønnen Ismail. Hun sprang mellom fjellene Safa og Marwa i håp om å finne vann da en engel til slutt åpenbarte seg for henne på Zamzam og det flommet vann ut av jorden. ( fra en hadith hos al- Bukhari, gjengitt etter Kildesamlingen bind 1, NSL). Når pilegrimene har gjennomført sai, besøker de Zamzam- kilden og drikker seg utørste. Vannet fra denne kilden regnes som hellig vann. 8. dhul- hijjah bryter pilegrimene opp fra Mekka og begir seg til Mina, der de overnatter. De drar videre til fjellet Arafat dagen etter. Det var på dette fjellet Gud gjenforente Adam og Eva og tilgav de for det de hadde gjort. Denne dagen står pilegrimene på sletten ved fjellet fra midt på dagen til solnedgang. I dyp meditasjon og bønn står de i en brennende hete, en hendelse som regnes å ha en sterk følelsesmessig og mystisk kraft. Dette regnes som det viktigste tidspunktet på hele pilegrimsreisen. Muslimene mener at de som står her med et angrende hjerte framfor Gud, vil få fjernet alle tidligere synder, og livet begynner på en måte på nytt. Det holdes gudstjeneste for pilegrimene fra toppen av fjellet. Pilegrimene vender tilbake til Mina om kvelden. De stopper ved Muzdalifah der de ber sine kveldsbønner. Pilegrimene tilbringer hele natten ved Muzdalifah og drar videre til Mina før soloppgang og etter morgenbønn. Her kaster de småstein på de tre steinstøttene som symboliserer Djevelen. Dette er til minne om Ibrahim og hans familie som motsto Djevelen som prøvde å hindre Ibrahim i å utføre pålegget fra Gud om å ofre Ismail. Djevelen fremstod i menneskeskikkelse, og tradisjonen forteller at det ble kastet småstein for å få ham vekk. Offerfesten, id al- adha, starter den 10. dhul- hijjah. Den blir feiret i tre dager i muslimske land og for de som deltar på hadj. Offerfesten er den største muslimske høytiden og feires til minne om Ibrahim som skulle ofre sin sønn Ismail. Denne høytiden symboliserer muslimenes totale underkastelse under Guds vilje slik Ibrahim gjorde. I muslimske land må hver enkelt ofre et dyr. Kjøttet som blir til overs blir tatt hånd om av myndighetene i Saudi- Arabia. Det er umulig å få spist opp alt kjøttet selv om det deles ut til de fattige. Mennenes hoder blir barbert og kvinnene klipper ca 2,5 cm av håret etter offeret. Pilegrimene drar tilbake til Mekka etter når høytiden er over. De får der tøystykke fra silken som har dekket Kabaen og vann fra Zamzam. Vannet regnes å ha helbredende krefter og de drikker så mye de orker og tar med seg så mye de klarer å bære. Dette vannet deler de ut til familie når de har kommet tilbake til hjemlandet. Zamzam- vannet drikkes på en spesiell måte. Muslimen må stå vendt mot Mekka, be en bønn fra Koranen og drikke tre små slurker. I Norge feires id al- adha en dag. Elever får fri fra skole og voksne fra arbeid. I Norge er det spesielle muslimske slaktere som kan slakte dyret på rett måte. Noen velger å sende penger til familie i hjemlandet for å la disse slakte dyret rituelt på vegne av dem. Kjøttet skal deles slik at 1/3 gis til de fattige, 1/3 gis til slekt og venner og familien selv beholder 1/3. Man kan også gi penger til de fattige. Denne dagen tenker man mye på de som deltar på hadj og deres opplevelser. Det er også til denne høytiden er det store forberedelser. Huset skal gjøres rent pyntes. Barna skal ha nye klær, særlig jentene. Det handles inn store mengder mat, særlig kjøtt. Å dele med naboen er vanlig, om de er muslimer eller ikke. Ellers tilbringes kvelden med familie og venner. Barna får gaver, gjerne penger. I Norge er det likevel an viss forskjell på feiringen av id al-fitr og id al- adha. Fordi det ikke er mulighet til å selv ofre et dyr får høytiden ikke helt den samme betydningen som i et muslimsk land. Mange familier legger derfor ikke like mye arbeid i denne høytiden som id al- fitr, men dette avhenger av tradisjonen man har. Det religiøse innholdet er like viktig.
Kildehenvisning:
|